Sjel, smerte og kropp

Hvordan løser vi dette? Har Paul Celan et forslag?
"Erst der grosse Schmertz ist der letzte Befreier der Geistes."
Men noen øver motstand mot denne tankegangen:
"The emotion of happiness might cause you to walk a little faster, with more engergy; and the physical sensation of quick, springy walking might make you (in turn) a little happier. Emotion, hence mind itself, requires brain and body. Without brain and body, you cannot make a mind." (David Gelernter The Tides of Mind, 2016, p. 117-118).
Hvem har rett?
Celan eller Gelernter?
Kan begge ha rett?
Samtidig?
Er det av betydning at Celan snakker om smerte, mens Gelernter snakker om happiness?
Uansett tror jeg vi kan konstatere at læren om evig helvete forutsetter at menneskets biologiske masse kan gjenopprettes og det tror jeg som før nevnt her, at er mildt sagt problematisk. Det er problemer med troverdighetsstrukturen. Teologiske læresetninger mister troverdighet hvis de i for stor grad fjerner seg fra dagens naturvitenskapelige erkjennelse.
Men for mange mennesker er et slikt syn trist og deprimerende. For det leder til at når menneskets biologiske masse går til grunne, så går samtidig menneskets sjel til grunne.
Derfor fokuserer mennesker på såkalte nær-døden-opplevelser og det at medier kan kommunisere med de døde. Disse forestillingene som vi har hatt i tusenvis av år, tyder jo på at sjelen lever sitt liv ute av tiden, ute av kroppen ute avden biologiske masse. Sjelen er nå blitt uavhengig av disse biologiske betingelser som før døden bandt den fast.