Posten nedenfor om "Menneskets helvetes ansvarlighet" endte opp med en klagesang om menneskets biologiske masse. Ved døden blir sjelen frigjort fra sin masse. På samme måte som når stjernen Betelgeuse dør, mister den sin masse, massen går til grunne (i et sort hull eller som en dverg) .slik at vi ikke lenger mottar noe lys fra den. Fordelen med lyset er at den ikke har noen masse, og kan derfor bevege seg med lysets hastighet. Om deler av lyset kan bli liggende igjen, f eks på min netthinne eller i min hjerne etter at jeg har sett på en stjerne, er vel like vanskelig å finne ut som om deler av sjelen blir liggende igjen.
Om jeg oppsøker steder der jeg tror deler av min sjel har blitt liggende igjen, kan jeg ta bitene med meg igjen?
Rent fysisk smerte, har skaden foten f eks, virker direkte inn i menneskets biologiske masse. Mens psykisk smerte, angst og redsel, på samme måte som psykisk lyst og glede bruker vår biologiske masse som klangbunn. Etter døden er ikke denne klangbunnen der lenger: Hva gjør det med følelsen av lyst og glede? Hvordan er orgasmen etter døden, når den ikke lenger har menneskets biologiske masse som klangbunn? Blir orgasmen lettere å fremkalle når den ikke lenger er avhengig av å stimulere den biologiske massen.
Noen anbefaler kremering fordi sjelen da ikke lenger har noen biologisk masse å søke seg tilbake til. For nå er det ikke lenger bare de biter av sjelen som har blitt liggende igjen, som har mistet kontakten med den biologiske massen. Nå har alle bitene av sjelen blitt liggende igjen, og noen biter kan ønske å søke seg tilbake til biologiske massen selv om denne nå er død (hjertet har sluttet å slå og hjernedød har inntrådt).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar