Menneskets helvetes ansvarlighet

Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen går i Vårt Land i går til felts mot den helvetes helvetes-læren. Det går på gudsbildet og satansbildet. På motstående side i avisen står kollega Halvor Nordhaug med merknader til Bjørn Eidsvågs kristologi og grunnlaget for moralen og moralismen.


Nordhaug spør hva vi skal si en kreftsyk på det siste, mens Berger Jørgensen snakker om alle tings gjenopprettelse. Begge deler er umulige tanker. Den kreftsyke trenger fakta, ikke å bli møtt med at noen tror på noe som andre tror ikke eksisterer. Det siste den kreftsyke trenger, er å få brakt denne uendelige krangelen inn ved sykesengen. Nordhaug vil vel si til den syke at han får velge Jesus slik at ikke smertene hans fortsetter inn i helvete, noe som jo ville være noe inn i helvete skremmende og truende, mens Jørgensen vel vil si at du skal stå opp til nytt liv når alle ting gjenopprettes. Da slipper du smerter og du kan glede deg over lys og harpeklang til evig tid. For dette har Jesus skaffet oss gjennom sin seier over den onde på Golgata. Men da oppstår spørsmålet om ikke harpeklangen og sangen for lammets trone ikke vil bli noe inn i helvete kjedelig for mange, etter noen millioner år, kanskje allerede etter et par tusen år.


Til syvende og sist går vel dette på om det er grunnlag for læren om menneskets frie vilje og ansvarlighet hvis læren om helvete går til helvete. Er vi vitne til en mytenes domino-teori? Faller den ene brikken, faller den andre, og alt går til helvete. Anses den ene som en myte, hvordan kan den andre unngå å gå samme veien.


Og tenk om slappheten om helvete gjør at hele vårt økonomiske system går til helvete. Har disse helvetes helvetes-kritikerne tenkt på det? Er det ikke nødvendig for vårt økonomiske system at et menneske premieres for sine gode valg og straffes for sine helvetes dårlige valg. Er ikke rikdom en konsekvens av fornuftige valg gjennom livet? Og hvordan skal noen kunne motiveres til gode valg hvis ikke helvete er en mulighet. Hvis helvete ikke finnes, finnes vel ikke himmelen heller. Og da kan vi jo ikke vite om det evige liv finnes heller.


Hva skal da motivere oss til å gjøre en innsats? Bare tanken på eget forbruk og egen nytelse? Hva er da vitsen når du ikke kan ta med deg noe dit du går? Hva er vitsen når du ikke går noe sted i det hele tatt når alt er slutt. Men det er jo ikke mulig å bygge noe økonomisk system på det at alt tar ugjenkallelig slutt når livet ditt er slutt. Som en flue som knuses av fluesmekkeren. Da kan vi jo bare sette oss ned og kun gjøre det som er nødvendig for at vi har nok til å eksistere. Hva er vitsen med å eksistere på et høyt nivå, når du like gjerne kan eksistere på et sparebluss.


Et system uten ansvar for egne handlinger.


Eidsvåg vil nok her innvende at Jesus viser oss ansvaret for andre skapningers lidelse, og at samfunnet dermed kan, om nødvendig med makt, gripe inn overfor den som fremkaller lidelse hos andre. Enten disse som skader andre, er terrorister eller oljeprodusenter, for å ta et par eksempler på skadelig virksomhet, som fremkaller henholdsvis rask smerte og seigpinende smerte i langdrag.
Dette budskapet blir imidlertid for politisk for de fleste, og som Nordhaug påpeker nevnte sted i sist lørdags-Vårt Land, en smule moralistisk.
Så folk flest vil nok gå for Berger Jørgensens fortolkning av livet, for mennesket trenger en himmel over livet, ellers blir det for dystert og deprimerende. At vi skal møtes en gang og leve evig uten smerte, er et vakkert håp. Hvilken rolle den etterlyste Jesus har i dette, blir da ikke så viktig for den jevne kvinne og mann, heller ikke om dette er naturvitenskapelig sannsynlig eller ei: Alle tings gjenopprettelse og en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor, hvordan skal dette realiseres? For folk flest er imidlertid selve tanken så vakker at den er uoppgivelig. For vakker til å ødelegges av konservative religiøse, ateister, naturvitenskap osv.
At helvete og hinmannen er avskaffet, er derfor gode nyheter for folk flest. Den vanlige forkynnelsen i Norge har stort sett holdt kjeft med det også, helt siden professor Ole Hallesbys radiotale fra Det norske lutherske indremisjonsselskap's storstue i Oslo, Storsalen (Staffeldtsgt 4).
At det sannsynligvis ikke finnes noen himmel heller, er derimot dårlige nyheter, så hold helst kjeft med det også, for den psykiske folkehelsens skyld.


Vi kommer nok ikke vi heller nærmere enn den tyske teologen Hans Küng kom. Han sa det omtrent slik i et program på en tysk TV-kanal for få år siden: Det er mulig jeg tar feil når jeg tror det er en himmel etter dette livet, men det å tro på det, har gitt meg et godt liv.


Himmelen er et sjelens Amerika dit biter av sjelen emigrerer når sjelen har gjort sitt i sin forrige verden. På stjernehimmelen kan jeg se stjerner som er over en million lysår unna. Det vil si at det lyset som treffer øyet mitt når jeg nå ser på denne stjernen, forlot stjernen omtrent på den tiden da de første mennesker satte fot på denne helvetes planeten. Også mennesket er en del av universet, kommer fra universet og skal vende tilbake til universet. Kall det gjerne himmelen. Vera fra Amazonas-jungelen sier at de der tror at biter av sjelen kan bli liggende igjen (Hanne Ørstavik, På terrassen i mørket 2015 s. 18). Det tror jeg også. Det er derfor det gir mening å oppsøke steder som betød noe for deg i tidligere epoker av livet. For noe av deg selv ligger igjen der. Og noe av deg selv skal tilbake til universet. Det er dette som er himmelen.


På samme måten som biter av sjelen kan bli liggende igjen, blir også biter av lyset fra en fjern stjerne liggende igjen. Nemlig på alle andre stjerner og planeter og himmellegemer som treffes av lyset fra stjernen. Også i mitt øye og derfra til min hjerne blir en bit av stjernelyset liggende igjen når jeg ser på stjernen. Fordelen med stjernebitene her er jo at de nesten ikke har noen masse. Ingen nevrolog kan måle mine øyne og min hjerne og konstatere: "Jo da, Eberhard har sett på stjernene Betelgeuse og Rigel sist natt, for se, her er biter av stjernelyset blitt liggende igjen i hjernen hans".


Jeg tenker at det er en stor fordel med delene av sjelen min også, at de ikke har noen målbar masse. Men kan bevege seg og legge seg igjen helt fritt, i påvente av at en mottaker kan registrere bitene. For den største ulempen med mennesket, er jo at vi har så stor masse å dra på og dra omsorg for, og som volder oss både smerte og glede, herunder kjødets lyst. At vi har denne svære biologiske massen å dra på kan volde vår undergang, slik det er antatt at neandertalerne for 30 000 år siden ikke lenger greide å nære sin store tunge biomasse når forholdene ble vanskelige.


Nå har vi på denne kloden kommet opp i kanskje over 500 milliarder kilo menneskelig biomasse, antakelig mer enn for noen annen art i historien (mer enn dinosaurenes samlede biomasse for 65 millioner år siden, og den var svær). Nå er forholdene i ferd med å bli vanskelige, og vi ser stigende problemer med å opprettholde denne biomassen. Likevel er det denne biomassen våre sanseinntrykk som mennesker, vår smerte og vår glede, med nødvendighet er knyttet til, er uløselig forankret i.


At biter av sjelen kan bli liggende igjen, er noe vi her nord også egentlig er klar over, men fatter nok ikke realiteten i dette på samme måte som i Amazonas. Vi sier jo at maleren har lagt sin sjel i dette maleriet. Jeg har dessverre ikke antenner for å registrere det når jeg beundrer et maleri, for meg er det et annet flott maleri, just another fine painting, Schönes Bild wie alle andere. Men for dem som har slike antenner til å se at her er biter av sjelen til kunstneren faktisk blitt liggende igjen, for disse trer malerens sjel fram. Det blir litt som de som har evnen til å se munken i Nidarosdomen, vi andre ser ham ikke. Ikke alle har antenner til å se sjelen. I filmen "La vie d’Adèle" (2013) er vi med på en kunstutstilling som maleren Emma holder. Der hevder en av de besøkende at han også kan fornemme modellens, Adele's, sjel. Da Emma malte Adele, som satt modell for henne, ble altså biter av de begges sjeler liggende igjen i maleriet. Akkurat nå gikk den følsomste av røykvarslerne mine av etter at jeg hadde åpnet terrassedøra, jeg kjenner ikke brannlukt noe sted, men den ene røykvarsleren været noe, de andre to røykvarslerne ikke. Sist gang var sommeren for to år siden. Da gikk samme røykvarsleren av uten at jeg kunne merke noe. Litt senere på kvelden så jeg at naboen hadde grillparti i hagen sin, kan ikke skjønne annet enn at noe umerkelig derfra må ha sevet inn i huset mitt. Røykvarsleren kan altså registrere ting som jeg ikke merker noe til. Ikke alle har evnen til å se munken i Nidarosdomen, det blir litt slik.


På bakgrunn av ovenstående er det vanskelig å tenke seg en himmel og et helvete fullt av biologisk masse gjenstand for behandling av henholdsvis gud og hinmannen.


Det som er sikkert er at sjelen verken er eller er avhengig av biologisk masse. Også i real life er biologisk masse mest til bry, med alle sine krav og behov, helt umettelig. Sjelen trenger ikke sanseinntrykk.
De salige ånders dans trenger følgelig ikke biologisk masse. Fra Christoph Willibald Gluck: Orfeus og Eurydike" fra 1762. Til slutt kan vi legge ned vår biologiske masse for godt, og ikke lenger plages av den eller gledes ved den. Sjelen/Ånden opplever ikke fysisk glede eller fysisk smerte. Men hva med de åndelige/sjelelige versjoner av glede, lyst og smerte? Det gamle skillet mellom sjel og ånd må vel nå regnes som foreldet, altså det at alle skapninger har sjel, men bare mennesket har ånd.


Uansett må vi skille mellom biomassens behov og sjelen og sjelens behov. Men skillet er ikke enkelt, for sjelen gjør seg bruk av nervetrådene som er motorveier for sjelens vektløse partikkelstrøm, som kan sammenlignes med lyset fra den fjerne stjerne som nevnt.


Det er biomassen som ødelegger kloden, pga det helvetes forbruket, ikke sjelen. Når sjelen nyter en orgasme, er nervestrømmene nærmest uten masse. Målbar biologisk masse beveges ikke da. Heller ikke når en utsikt nytes. Men når et glass drikkes, et måltid fortæres, avfallsprodukter avgis, er mye biologisk masse i spill. For ikke å snakke om når mennesket kjører bil eller fly. Noe må beveges for at vi skal overleve, men målet må være, som munker i Østen, å gjøre dette til et minimum.