Saul Bellow, Herzog, 1961

For noen innlegg siden tror jeg jeg nevnte Saul Bellow. Her er noen smakebiter fra Herzog som han skrev rundt 1960.
utg 1983 s. 62
"Nu vet jeg godt at det ikke er noen særlig enkel sak å ordne sakene på denne planeten med en befolkning som langt overgår 2 milliarder."
--
s. 62
De Toqueville regnet med at driften henimot høyere levestandard og behageligere levesett er en av de sterkeste drifter i et demokratisk samfunn.
---
s. 63
Det ser ut til å være en sosial naturlov at de farligste typene søker de mest innflytelsesrike stillinger.
---
s. 59
Så hendte det seg efter mange millioner år at dette barnslige, men langt fra uskyldige menneske satt her med stråhatt på hodet og hjerte i brystet.
---
På. s 63 er Bellow bekymret for atomknappene i Washington og Moskva. Da han skrev det, var antakelig også Frankrike, Kina og Storbritannia allerede atommakter. Senere har vi fått Israel og Nord-Korea, og kanskje Iran. Altså 7-8 atommakter. Og vi er ikke lenger over 2, men over 7 milliarder. Og demokratiet er heller ikke i våre dager instrument for annet enn "behageligere levesett".
Vi kan ikke være radikale nok nå, vi må ha vekk
privatbilismen
pengene
plikten til å arbeide
plikten til å leve

Plikt til å leve?

Morgenbladet sist fredag diskuterer Moen og Grue dødshjelp. De er begge flinke til å ta retoriske poenger, noe de også anerkjenner hverandre for. For meg er det overraskende at Grue erklærer seg som ateist samtidig som han avviser aktiv dødshjelp. Mens Moen på sin side er transhumanist uten å begrunne hvorfor kremasjon er til hinder for biologisk gjenopprettelse og fremtrer dermed i praksis som ateist han også. Ateister om dødshjelp.
De de ikke svarer på, er hvor det filosofiske grunnlaget for plikten til å leve ligger, hvis ikke i en guddom. Vi trenger å diskutere det filosofiske grunnlaget for plikten til å leve (og deretter for plikten til å arbeide). For hvis det filosofiske grunnlaget mangler her, blir reglene om forbud med dødshjelp ugyldige.
Da står vi tilbake til en avtalerettslig vurdering av om enkeltmenneskets ønske om å avslutte sitt liv er gyldig, eller om det er beheftet med en ugyldighetsgrunn, f eks villfarelse om faktiske forhold, påvirkning fra andre mv eller urimelig av andre grunner (se avtaleloven § 36).

Er fri vilje mulig uten helvete? Del III

Føljetong i Vårt Land nå: I dag Espen Ottosen, men heller ikke han kommer til rette med spørsmålet om menneskets frie vilje, skulle gjerne hatt med jurister og økonomer her også, filosofer. Også Ottosen i likhet med dem i går henviser til hellige skrifter. Men da vil jo også muslimer, mormoner og andre komme med sine hellige skrifter. Vi trenger en filosofisk debatt, gjerne også naturvitenskap som vurderer troverdighetsfaktoren i alle tings oppstandelse og en ny jord. For som Repstads uttalelse til VL sitert tidligere, er troverdigheten et problem når denne læren omfatter opprettelse av fysiske biologiske masser.


Også i dagens VL som i gårsdagen, er den motstående artikkelen interessant. For pengepredikanten er jo i det vesentlige enig med Ottosen om helveteslæren. For pengepredikanten er pengene det viktigste, logisk nok. Og det er naturlig å spørre hvorfor de predikanter som tror på helvete, alltid også tror på pengene. Amerikanske TV-predikanter er jo hovedeksemplet. Er det en logikk i dette? Er slik at vi også fjerner grunnlaget for pengesystemet vårt hvis vi fjerner troen på et helvete.


Dominobrikker: Faller helvete, faller himmelen, faller den frie vilje, faller menneskets autonomi, faller evnen til å inngå transaksjoner, faller pengesystemet. Det å avskaffe helvete, setter altså i gang en kjedereaksjon.

Er fri vilje mulig uten helvete? Del II

Det var da som faen, den helvetes fortapelsen blir vi ikke så lett kvitt! Her kommer del II.
Helvete er nødvendig for ikke å tømme ut "innholdet i tanken om Guds nåde". Dette skriver Harald Hegstad og Jan-Olav Henriksen i dagens utgave av avisen Vårt Land. Altså helvete er en straff som vi må prøve å ble benådet fra (eller "unnfly" som er det gamle ordet Bernt Torvild Oftestad brukte i VL og sitert her for et par uker siden), fordi vi gjennom feil bruk av vår frie vilje har pådratt oss synd. Derfor blir altså synspunktet at fri vilje ikke er mulig uten helvete, og derfor henger dette sammen med innlegget nedenfor slik at dette følgelig blir Del II.


Jeg synes ikke Hegstad og Henriksen får så tydelig fram at Guds nåde er en benådning for straff. Risikerer en ikke straff, trenger en ikke benådning. Og risikerer en ikke straff, er det ikke noe som kan avskrekke en fra synden, den uønskede handling. Vi så det tydelig for 40 år siden da bilbeltepåbudet ble innført. Påbudet var de første årene uten straffsanksjon, og dermed førte ikke loven til særlig økt bilbeltebruk. Den økningen kom først da manglende bilbeltebruk ble straffbelagt (eller rettere sagt "gebyr"-belagt, for du slapp å komme i strafferegisteret). Da først virket bilbeltepåbudet preventivt, da det kom straff til.
Det er på en slik bakgrunn helvete blir nødvendig som prevensjon/avskrekking mot synden.


Kriminologen Nils Christie brukte faktisk for 50 år siden uttrykket tømme ut, som Hegstad og Henriksen bruker nå. Christie spurte om vi ikke tømmer ut innholdet i allmennprevensjonen dersom vi gang på gang bruker betinget fengsel (slippe å sone) mot en person, som da opplever at han aldri risikerer ubetinget fengsel (altså komme bak murene).


Men de som i Vårt Land for en tid tilbake uttalte at de heller ville til helvete enn møte sitt barns morder i himmelen,  blir nok ikke beroliget av Hegstad/Henriksens lære om helvete og nåde. For selv om de ikke sier det direkte, vanlig gjengs kristen lære er at der synden er stor, er nåden enda større. Du skal ikke gå mye i kirker og bedehus i Norge før du hører dette forkynt.
"Nu er vi frie - hør og gi akt! Synden på verdens Frelser er lagt!
Gud nu forkynner nåde for synder, amen, halleluja!" (Ole Brattekaas, Langesundsfiordens Indremissionsselskap, 1895).
Hegstad/Henriksen begrunner sitt syn i skriftmaterialet, og viser til forståelsen av sine hellige skrifter. Da møter de et talende apropos i det motstående innlegget i dagens avis: Der fremheves det mot Berger Jørgensen at det blir umulig å drive muslimmisjon hvis vi ikke kan kaste muslimene i helvete. Når vi så vet at muslimene på sin side truer oss kristne med helvete, blir jo ikke dette mer enn rett og rimelig. "I must make amends", som Janis Joplin synger.
Hellige skrifter mot hellige skrifter. Vårt helvete mot andre religioners helvete (This planet must be some other planet's hell).
Da er Guds nåde godt å ty til. Vi lærte på bedehuset at hvis du blir anfektet av ord som kamelen og nåløyet og om at jeg var sulten og dere gav meg ikke mat, kledte meg ikke osv, den rike bonden, den rike mann og Lasarus, ja, da kan du bare søke tilflukt til Guds nåde i Vår Herre Jesus Kristus. ”Til det gamle ærverdige kors, til det mektige kors vil jeg fly, og på kne ved dets blodstenkte fot, søke nåde og frelse på ny” (George Bennard). Hans navn være lovet.
Dette er selve den gode nyheten, det glade budskap, sannhetens evangelium som vi forkynner, the true gospel.


Men den dårlige nyheten for mange er etter dette: På gatene av gull vil vi påtreffe mange av dagens kjente mordere, herunder de som er henrettet i Texas og har fått bøye kne for Jesus før henrettelsen, samt tidligere tiders mordere. herunder Barabbas og røveren på korset.
Men skitt au!

komme frem til et nytt synspunkt - down-spectrum

Tilbake til tidligere nevnte Saul Bellow, Herzog 1983-utgaven s.48:
"Ditt store feilgrep var å begrave deg langt ute på landet for å bli ferdig med den planen din - ditt studium av hva det nå enn var for noe. Du ble da vel aldri ferdig med det, så vidt jeg vet?"


- "hans håp var at han skulle komme frem til et nytt synspunkt på det moderne menneskes stilling, han ville vise hvordan en ny menneskeverdig tilværelse var mulig ved en omvurdering av individets plass i universet."


Vi må selvfølgelig her ta høyde for Bellow's evne til karikering. Likevel fremstår dette som et typisk Down-Spectrum prosjekt, og slike prosjekter er det ikke like lett å bli professor på som up-Spectrum analysering. Sistnevnte har imidlertid en tendens til å bli temmelig forutsigelig, lojal som den som regel er til en eller flere rådende paradigmer.


Hvilken teolog eller jurist har for alvor anfektet menneskets frie vilje og ansvar?
Hvilken økonom har drøftet et samfunn uten penger, altså ikke bare uten kontanter, men uten penger i det hele?


Det vi mer enn noe trenger nå, er Down-Spectrum forskning.


Hvordan tar vi avgjørelser? Når vi har en følelse, slik som vi var inne på at Churchill hadde den gangen under boerkrigen, av hva som er riktig å gjøre, hjelper det ikke alltid med logisk pro&contra senere. For da har underbevisstheten tatt et standpunkt allerede som kan være vanskelig for bevisste prosesser å snu. Altså; har du truffet en avgjørelse Down-Spectrum, er ikke lett å endre den up-Spectrum. Dette kan det godt tenkes gjelder i rettsvesenet også. Derfor gjelder det for partene og deres advokater gjennom opptreden, bevisoversikten og innledningsforedraget å skape et godt førsteinntrykk, for så snart tingrettsdommeren gjennom ubevisste prosesser har fått en følelse (sml. Churchill) av hva som er riktig resultat, kan løpet lett være kjørt allerede. Det er sagt om 100 meter løp på friidrettsbanen, at når startskuddet har gått, er løpet avgjort, kanskje endog før skuddet går. Da kan det være av interesse å vite om dommeren selv er Down- eller up-Spectrum. Har dommeren flott bil, siste smarttelefon, dyrt armbåndsur og nypussede sko, er dommeren sannsynligvis up-Spectrum og mer logisk og firkantet i hva han lar seg overbevise av, sammenlignet med en dommer som mangler slike kjennetegn. Mangler han mange slike ting, er dommeren kanskje likefrem tydelig Down-Spectrum og har et vidt syn på beslutningsgrunnlaget.


Også ved karaktersetting er beslutningsgrunnlaget heller vidt:
"Uansett hvor mange regler man får for bedømmelsen av en tekst, er det en masse underbevisste vibrasjoner som på en eller annen måte bestemmer om noen fortjener en B og ikke en C til eksamen. Jeg tror ikke jeg kan befri meg fullstendig fra det. Det finnes tekster som er totalt sjarmløse, og hvis de da i tillegg inneholder en god del feil - at man ikke kan stave Rousseau eller Nietzsche riktig - så kan vedkommende skrive hva han eller hun vil, det hjelper ikke. Det bærer rett i grøfta."Trond Berg Eriksen til Filologen 02/13 s. 33.


Og vi trenger mer Down-Spectrum litteratur. Se Klassekampen sist fredag s. 22-23 Kultur og Medier der det tas til orde for mer fabulerende litteratur, mer fantasi og spekulasjon, mer ellevill litteratur.

Personligheter down og up spectrum

Hvis vi tenker oss personer på omtrent samme velstandsnivå i samfunnet, kan vi se etter ting som valg av bil, mobiltelefon, baderomsinnredning. En up-spectrum-personlighet (type A) vil strebe det beste og nyeste i alle slike kategorier. Mens en Down-Spectrum personlighet (type B) kjører rundt i en gammel bil, bruker gammel mobiltelefon osv. selv om han kunne hatt råd til det beste og nyeste han også. Når disse stilles overfor andre valg, vil avgjørelsesprosessen bli forskjellig: Type A er strengt logisk og veier argumentene for og imot strengt fornuftig. Mens type B er mer som Churchill i sitatet tidligere; man får en følelse av hva som er riktig. Type B forkaster ikke logikken, men de tillater en mer mangefasettert beslutningsprosess der det anerkjennes at underbevisste forhold spiller en stor rolle.

En tanke har ingen masse

Likevel trenger tanker (thoughts) en biologisk masse, en kropp, for å ha en bevissthet (a mind).


Og i likhet med lyst og smerte (som vi tidligere har vært inne på) kan også tankene avleses ved forandringer i hjernen.


Kan bevisstheten klare seg uten kroppen?


".....  a brain isn't sufficient for a mind. You need a body too. It is a different question whether, if a mind has come into being in the normal way, you can then dispense with a body. Maybe so. But no normal mind could have been created in the first place, had the body not been present at the start."  (Gelernter p. 121)

Om å arbeide down-spectrum

"I have never seen anyone as asleep as you are", sier noen til Michael K i romanen Life and Times of Michael K av J M Coetzee (som fikk Nobel-prisen i litteratur 2003).


Dette bruker Gelernter s. 118 som eksempel på en som arbeider Down-Spectrum, som han ser i motsetning til matematikeren Neumann som var "wider awake than anyone" - altså radikalt up-Spectrum.
Å prestere ved å løse matematikkoppgaver (og strengt logisk arbeid) i halvsøvne gir dårlig evne til å løse oppgavene. Men for å komme videre - både i matematikk og i andre vitenskaper - kreves det kreativitet og da trenger vi også å gå Down-Spectrum.


Hvis vi jobber intellektuelt i halvsøvne, greier vi større grad å utnytte underbevisstheten. Da kan vi komme dypere ned i problemene og finne nye løsninger og nye svar - og ikke minst nye spørsmål.


Forstand og følelser.
Gelernter s. 116 siterer fra My Early Life av Winston Churchill (som fikk Nobel-prisen i litteratur i 1953):
"Suddenly without the slightest reason all my doubts disappeared. It was certainly by no process of logic that they were dispelled. I just felt clear,"

Den biologiske massen på planeten må styres

Skal vi prøve å konkludere gjennomgangen i det foregående, må det bli dette:


Et menneske kan ikke pådytte et annet menneske noe uten at det er 100% sikkert og vitenskapelig påviselig. Jeg kan ikke forlange at alle skal tro som meg, selv ikke om jeg har flertallet med meg.


Den frie vilje har vi aldri funnet bevist, selv om dette er en myte som blir trodd av mange (kanskje de fleste).
Derfor kan vi ikke nagle noen mennesker til konsekvensene av sine valg.


Evolusjonen er derimot bevist:
Derfor må vi akseptere at mennesket styres av evolusjonens krefter på samme måte som andre skapninger, og må som andre skapninger holdes i tøyle med pisk og gulrot slik at ikke medskapninger blir skadet. Dette betyr at mennesket må tvinges til en bedre fordeling, herunder å tilpasse forbruket til de tilgjengelige ressurser. For en gruppe stemmer nødig for en innskrenkning av sin biologiske masses velbefinnende.

Er det gøy å være sjel uten biologisk masse?

Vi har tidligere konstatert at  læren om den biologiske masses oppstandelse, dom og gjenopprettelse støter på et troverdighetsproblem.


Vi har også sett at følelser forutsetter både kropp og sjel. Sjelen kan ikke føle noe uten at sjelens tilhørende biologiske masse omslutter sjelen med en slags klangbunn. Sjelen kan f eks ikke oppnå orgasme uten biologisk masse som omslutter den og som sjelen kan sette i bevegelse. Det samme går for smerte, både fysisk og psykisk, du såret armen hans, du såret følelsene hans. Begge deler forutsetter en biologisk masse. Den psykiske også? Hva med å være forlatt av Gud? Nå sniker du den helvetes helvetes-diskusjonen inn igjen, bakveien nå. Hva bryr det sjelen om den er forlatt av Gud eller ei, når sjelen har forlatt sin biologiske masse for godt?


Vi sa at både fysisk og psykisk smerte forutsetter biologisk masse. Men det er likevel betydelige forskjeller her. Som utgangspunkt må vi fastholde at verken sjelen eller smerten har noen masse, ikke mer masse enn en lysstråle fra en stjerne. Noe smerte skyldes at den biologiske masse kommer rent fysisk til skade. Da vil vi se den fysiske kroppslige skaden (eventuelt ved bruk av røntgen), men selve smerten har ingen masse. En vond magefølelse har heller ingen masse, og vi kan (i hvert fall ikke hittil) oppdage noen endring i den biologiske masse (kroppen), men det er mulig vi kan se endringer i hjernen, men disse endringene beveger i liten grad biologisk masse. Tilsvarende med en god magefølelse, en lykkefølelse, eller en orgasme. Denne kan også avleses i hjernen. Lyst, ei heller smerte har biologisk masse i seg selv. Signalene i nervebanene har antakelig ikke mer masse enn en lysstråle fra en stjerne.




Nå skal vi gå et skritt videre å spørre om sjelen kan beslutte noe. Kan sjelen velge mellom to alternativer hvis den ikke har noen biologisk masse? Er fri vilje, selvbestemmelse, tenkelig uten biologisk masse?


Kan en sjel treffe valg?
Kan en god sjel treffe gode valg?
Kan en god sjel treffe onde valg?
Kan en ond sjel treffe gode valg?
Kan en ond sjel treffe onde valg?
Finnes det gode og onde sjeler?
Sannsynligvis ikke. For menneskets gode og onde valg drives fram av menneskets biologiske masse. Menneskets biologiske masse elsker sine venner og hater sine fiender.
Og treffer sine (frie?) valg i forhold til det.
Menneskets sjel vil at menneskets biologiske masse skal leve. Og trives.
Menneskets sjel treffer derfor valg med sikte på øke/bedre menneskets biologiske masse sin velbefinnende. Sjelen reagerer på som den oppfatter som trusler mot den biologiske masse, for enhver sjel har sin egen virkelighetsoppfatning. På samme måte reagerer sjelen på det som den antar vil bedre/øke den biologiske masses velbefinnende.
Akkurat så banal er ondskapen (eller godheten, om du vil).
Hannah Arendt hadde rett.


Men hvordan kommer jeg videre her nå (mandag ettermiddag)? Får ta fram Hanne Ørstavik På terrassen i mørket og Saul Bellow Herzog. Der kan du komme på sporet av sjelen i forhold til kroppen, komme i begrep med disse tingene.

The answer my friend is blowing in the wind

Sjelden har en nobelpris i litteratur vært mer velfortjent.


Det har med tekster å gjøre som forfatteren har jobbet med i årevis både bevisst og dypt i underbevisstheten. Det kan ta lang tid før resultatet foreligger. Kvalitet er viktigere enn kvantitet.
Du kan f eks bruke år på å skrive
å hei! å hi! å tiriliti
men teksten blir stående i generasjoner selv om du selv mens du levde knapt greide å forsørge deg selv og din familie på dine tekster.

Sjel, smerte og kropp

Hvordan løser vi dette? Har Paul Celan et forslag?
"Erst der grosse Schmertz ist der letzte Befreier der Geistes."
Men noen øver motstand mot denne tankegangen:
"The emotion of happiness might cause you to walk a little faster, with more engergy; and the physical sensation of quick, springy walking might make you (in turn) a little happier. Emotion, hence mind itself, requires brain and body. Without brain and body, you cannot make a mind." (David Gelernter The Tides of Mind, 2016, p. 117-118).
Hvem har rett?
Celan eller Gelernter?
Kan begge ha rett?
Samtidig?
Er det av betydning at Celan snakker om smerte, mens Gelernter snakker om happiness?
Uansett tror jeg vi kan konstatere at læren om evig helvete forutsetter at menneskets biologiske masse kan gjenopprettes og det tror jeg som før nevnt her, at er mildt sagt problematisk. Det er problemer med troverdighetsstrukturen. Teologiske læresetninger mister troverdighet hvis de i for stor grad fjerner seg fra dagens naturvitenskapelige erkjennelse.
Men for mange mennesker er et slikt syn trist og deprimerende. For det leder til at når menneskets biologiske masse går til grunne, så går samtidig menneskets sjel til grunne.
Derfor fokuserer mennesker på såkalte nær-døden-opplevelser og det at medier kan kommunisere med de døde. Disse forestillingene som vi har hatt i tusenvis av år, tyder jo på at sjelen lever sitt liv ute av tiden, ute av kroppen ute avden biologiske masse. Sjelen er nå blitt uavhengig av disse biologiske betingelser som før døden bandt den fast.

Er fri vilje mulig uten helvete?

"Det er alvorlig å leve, du skal vite at alt står på spill. Ved å si nei til evangeliet, så solidariserer du deg egentlig med satans, syndens og dødens makter. Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly, et uttrykk fra tidligere forkynnelse". Bernt Torvild Oftestad til Vårt Land i går. Nylig har Billy Graham, Gunnar Prestegård, Anfin Jarle Skaaheim sagt det samme, nærmest identisk.


Og videre: Forkaster du helvete, forkaster du den frie vilje, og dermed hele grunnlaget for vårt markedsøkonomiske system. For hvis det bare finnes himmel etter dette livet, har vi jo ikke noe valg. Er det slik at religionen har selve opphavsretten til menneskets gudgitte frie vilje og har lagt grunnlaget for hele den filosofiske tenkningen om den frie vilje? Det er vel heller slik at evolusjonen har utviklet både religionen og læren om den frie vilje og menneskets ansvarlighet. Hvordan har dette avleiret seg i menneskets sjel? Hvordan kan vi oppdage sjelen?


Har vi en ansvarlighet fordi vi oppfatter oss som ansvarlige? Inne i sjelsdypet (Syng for meg sangen om Jesus syng den i sjelsdypet inn! Syng til hvert ord om min Frelser gjenlyder dypt i mitt sinn!)   ligger vår menneskelighet og vår frie vilje. Hvordan kan vi registrere den? Ved å gå kontrollert og bevisst inn i søvnen sent om kvelden eller søke å beholde underbevisstheten når vi våkner om morgenen. Når Truls Mørk spiller cello sammen med Oslo-filharmonien nylig og "spiller med en intensitet og en varme som ytterst få gjør ham etter, og med en klang som bærer ut i hver minste krok" i Oslo Konserthus. Dette er Ståle Wikshålands ord i Dagbladet ons12okt16. Han hadde altså antenner som kunne oppfange intensiteten, varmen og klangen fra sjelen til Truls Mørk. Hadde jeg sittet der, hadde jeg ikke registrert sjelen til Mørk. Kanskje det er derfor jeg ikke registrerer den frie vilje og ansvarlighet som ligger i menneskets sjel. At antennene mangler.


Hvorfor har disse begrepene en troverdighetsstruktur som helvetes-læren mangler?

Hva føler sjelen?

Jeg har fått litt motstand etter siste innlegg Mer om menneskets biomasse. Noen hevder det er vanskelig å tenke seg følelser uten biologisk masse. Og i hvert fall ikke en orgasme! En viser til William Jones (bror av Henry) som skal ha sagt for over hundre år siden at Emotion dissociated from all bodily feeling is inconceivable. A disembodied emotion is a sheer nonentity.''


Og når hellige skrifter som bibelen sier at alle kropper som har levd på jorden skal stå opp og dømmes, er det enda mer inconceivable. For ikke å snakke om hvor lang tid de rettssakene må ta. Rettsaker mot hundre milliarder mennesker?!!


Og det er vel dette inconceivable som gjør at få i våre dager tror på det. I onsdagens Vårt Land opplyses det at 48% av nordmenn tror at døden er slutten, mens 20% tror at alle blir frelst inn i en evighet, altså at sjelen på et vis lever videre. 12% tror på Den augsburgske bekjennelses lære om to utganger evig frelst eller evig fortapt. Avisen viser til at helvetesfrykt ikke er psykisk sunt samt at læresetninger svekkes når troverdighetsstrukturen i dem svekkes. Evig pine er blitt avskilt fra vanlig tankegang.
Men hva skal sjelen holde på med når menneskets biologiske masse er gått til grunne?

Mer om menneskets biologiske masse

Posten nedenfor om "Menneskets helvetes ansvarlighet" endte opp med en klagesang om menneskets biologiske masse. Ved døden blir sjelen frigjort fra sin masse. På samme måte som når stjernen Betelgeuse dør, mister den sin masse, massen går til grunne (i et sort hull eller som en dverg) .slik at vi ikke lenger mottar noe lys fra den. Fordelen med lyset er at den ikke har noen masse, og kan derfor bevege seg med lysets hastighet. Om deler av lyset kan bli liggende igjen, f eks på min netthinne eller i min hjerne etter at jeg har sett på en stjerne, er vel like vanskelig å finne ut som om deler av sjelen blir liggende igjen.


Om jeg oppsøker steder der jeg tror deler av min sjel har blitt liggende igjen, kan jeg ta bitene med meg igjen?


Rent fysisk smerte, har skaden foten f eks, virker direkte inn i menneskets biologiske masse. Mens psykisk smerte, angst og redsel, på samme måte som psykisk lyst og glede bruker vår biologiske masse som klangbunn. Etter døden er ikke denne klangbunnen der lenger: Hva gjør det med følelsen av lyst og glede? Hvordan er orgasmen etter døden, når den ikke lenger har menneskets biologiske masse som klangbunn? Blir orgasmen lettere å fremkalle når den ikke lenger er avhengig av å stimulere den biologiske massen.


Noen anbefaler kremering fordi sjelen da ikke lenger har noen biologisk masse å søke seg tilbake til. For nå er det ikke lenger bare de biter av sjelen som har blitt liggende igjen, som har mistet kontakten med den biologiske massen. Nå har alle bitene av sjelen blitt liggende igjen, og noen biter kan ønske å søke seg tilbake til biologiske massen selv om denne nå er død (hjertet har sluttet å slå og hjernedød har inntrådt).

Menneskets helvetes ansvarlighet

Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen går i Vårt Land i går til felts mot den helvetes helvetes-læren. Det går på gudsbildet og satansbildet. På motstående side i avisen står kollega Halvor Nordhaug med merknader til Bjørn Eidsvågs kristologi og grunnlaget for moralen og moralismen.


Nordhaug spør hva vi skal si en kreftsyk på det siste, mens Berger Jørgensen snakker om alle tings gjenopprettelse. Begge deler er umulige tanker. Den kreftsyke trenger fakta, ikke å bli møtt med at noen tror på noe som andre tror ikke eksisterer. Det siste den kreftsyke trenger, er å få brakt denne uendelige krangelen inn ved sykesengen. Nordhaug vil vel si til den syke at han får velge Jesus slik at ikke smertene hans fortsetter inn i helvete, noe som jo ville være noe inn i helvete skremmende og truende, mens Jørgensen vel vil si at du skal stå opp til nytt liv når alle ting gjenopprettes. Da slipper du smerter og du kan glede deg over lys og harpeklang til evig tid. For dette har Jesus skaffet oss gjennom sin seier over den onde på Golgata. Men da oppstår spørsmålet om ikke harpeklangen og sangen for lammets trone ikke vil bli noe inn i helvete kjedelig for mange, etter noen millioner år, kanskje allerede etter et par tusen år.


Til syvende og sist går vel dette på om det er grunnlag for læren om menneskets frie vilje og ansvarlighet hvis læren om helvete går til helvete. Er vi vitne til en mytenes domino-teori? Faller den ene brikken, faller den andre, og alt går til helvete. Anses den ene som en myte, hvordan kan den andre unngå å gå samme veien.


Og tenk om slappheten om helvete gjør at hele vårt økonomiske system går til helvete. Har disse helvetes helvetes-kritikerne tenkt på det? Er det ikke nødvendig for vårt økonomiske system at et menneske premieres for sine gode valg og straffes for sine helvetes dårlige valg. Er ikke rikdom en konsekvens av fornuftige valg gjennom livet? Og hvordan skal noen kunne motiveres til gode valg hvis ikke helvete er en mulighet. Hvis helvete ikke finnes, finnes vel ikke himmelen heller. Og da kan vi jo ikke vite om det evige liv finnes heller.


Hva skal da motivere oss til å gjøre en innsats? Bare tanken på eget forbruk og egen nytelse? Hva er da vitsen når du ikke kan ta med deg noe dit du går? Hva er vitsen når du ikke går noe sted i det hele tatt når alt er slutt. Men det er jo ikke mulig å bygge noe økonomisk system på det at alt tar ugjenkallelig slutt når livet ditt er slutt. Som en flue som knuses av fluesmekkeren. Da kan vi jo bare sette oss ned og kun gjøre det som er nødvendig for at vi har nok til å eksistere. Hva er vitsen med å eksistere på et høyt nivå, når du like gjerne kan eksistere på et sparebluss.


Et system uten ansvar for egne handlinger.


Eidsvåg vil nok her innvende at Jesus viser oss ansvaret for andre skapningers lidelse, og at samfunnet dermed kan, om nødvendig med makt, gripe inn overfor den som fremkaller lidelse hos andre. Enten disse som skader andre, er terrorister eller oljeprodusenter, for å ta et par eksempler på skadelig virksomhet, som fremkaller henholdsvis rask smerte og seigpinende smerte i langdrag.
Dette budskapet blir imidlertid for politisk for de fleste, og som Nordhaug påpeker nevnte sted i sist lørdags-Vårt Land, en smule moralistisk.
Så folk flest vil nok gå for Berger Jørgensens fortolkning av livet, for mennesket trenger en himmel over livet, ellers blir det for dystert og deprimerende. At vi skal møtes en gang og leve evig uten smerte, er et vakkert håp. Hvilken rolle den etterlyste Jesus har i dette, blir da ikke så viktig for den jevne kvinne og mann, heller ikke om dette er naturvitenskapelig sannsynlig eller ei: Alle tings gjenopprettelse og en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor, hvordan skal dette realiseres? For folk flest er imidlertid selve tanken så vakker at den er uoppgivelig. For vakker til å ødelegges av konservative religiøse, ateister, naturvitenskap osv.
At helvete og hinmannen er avskaffet, er derfor gode nyheter for folk flest. Den vanlige forkynnelsen i Norge har stort sett holdt kjeft med det også, helt siden professor Ole Hallesbys radiotale fra Det norske lutherske indremisjonsselskap's storstue i Oslo, Storsalen (Staffeldtsgt 4).
At det sannsynligvis ikke finnes noen himmel heller, er derimot dårlige nyheter, så hold helst kjeft med det også, for den psykiske folkehelsens skyld.


Vi kommer nok ikke vi heller nærmere enn den tyske teologen Hans Küng kom. Han sa det omtrent slik i et program på en tysk TV-kanal for få år siden: Det er mulig jeg tar feil når jeg tror det er en himmel etter dette livet, men det å tro på det, har gitt meg et godt liv.


Himmelen er et sjelens Amerika dit biter av sjelen emigrerer når sjelen har gjort sitt i sin forrige verden. På stjernehimmelen kan jeg se stjerner som er over en million lysår unna. Det vil si at det lyset som treffer øyet mitt når jeg nå ser på denne stjernen, forlot stjernen omtrent på den tiden da de første mennesker satte fot på denne helvetes planeten. Også mennesket er en del av universet, kommer fra universet og skal vende tilbake til universet. Kall det gjerne himmelen. Vera fra Amazonas-jungelen sier at de der tror at biter av sjelen kan bli liggende igjen (Hanne Ørstavik, På terrassen i mørket 2015 s. 18). Det tror jeg også. Det er derfor det gir mening å oppsøke steder som betød noe for deg i tidligere epoker av livet. For noe av deg selv ligger igjen der. Og noe av deg selv skal tilbake til universet. Det er dette som er himmelen.


På samme måten som biter av sjelen kan bli liggende igjen, blir også biter av lyset fra en fjern stjerne liggende igjen. Nemlig på alle andre stjerner og planeter og himmellegemer som treffes av lyset fra stjernen. Også i mitt øye og derfra til min hjerne blir en bit av stjernelyset liggende igjen når jeg ser på stjernen. Fordelen med stjernebitene her er jo at de nesten ikke har noen masse. Ingen nevrolog kan måle mine øyne og min hjerne og konstatere: "Jo da, Eberhard har sett på stjernene Betelgeuse og Rigel sist natt, for se, her er biter av stjernelyset blitt liggende igjen i hjernen hans".


Jeg tenker at det er en stor fordel med delene av sjelen min også, at de ikke har noen målbar masse. Men kan bevege seg og legge seg igjen helt fritt, i påvente av at en mottaker kan registrere bitene. For den største ulempen med mennesket, er jo at vi har så stor masse å dra på og dra omsorg for, og som volder oss både smerte og glede, herunder kjødets lyst. At vi har denne svære biologiske massen å dra på kan volde vår undergang, slik det er antatt at neandertalerne for 30 000 år siden ikke lenger greide å nære sin store tunge biomasse når forholdene ble vanskelige.


Nå har vi på denne kloden kommet opp i kanskje over 500 milliarder kilo menneskelig biomasse, antakelig mer enn for noen annen art i historien (mer enn dinosaurenes samlede biomasse for 65 millioner år siden, og den var svær). Nå er forholdene i ferd med å bli vanskelige, og vi ser stigende problemer med å opprettholde denne biomassen. Likevel er det denne biomassen våre sanseinntrykk som mennesker, vår smerte og vår glede, med nødvendighet er knyttet til, er uløselig forankret i.


At biter av sjelen kan bli liggende igjen, er noe vi her nord også egentlig er klar over, men fatter nok ikke realiteten i dette på samme måte som i Amazonas. Vi sier jo at maleren har lagt sin sjel i dette maleriet. Jeg har dessverre ikke antenner for å registrere det når jeg beundrer et maleri, for meg er det et annet flott maleri, just another fine painting, Schönes Bild wie alle andere. Men for dem som har slike antenner til å se at her er biter av sjelen til kunstneren faktisk blitt liggende igjen, for disse trer malerens sjel fram. Det blir litt som de som har evnen til å se munken i Nidarosdomen, vi andre ser ham ikke. Ikke alle har antenner til å se sjelen. I filmen "La vie d’Adèle" (2013) er vi med på en kunstutstilling som maleren Emma holder. Der hevder en av de besøkende at han også kan fornemme modellens, Adele's, sjel. Da Emma malte Adele, som satt modell for henne, ble altså biter av de begges sjeler liggende igjen i maleriet. Akkurat nå gikk den følsomste av røykvarslerne mine av etter at jeg hadde åpnet terrassedøra, jeg kjenner ikke brannlukt noe sted, men den ene røykvarsleren været noe, de andre to røykvarslerne ikke. Sist gang var sommeren for to år siden. Da gikk samme røykvarsleren av uten at jeg kunne merke noe. Litt senere på kvelden så jeg at naboen hadde grillparti i hagen sin, kan ikke skjønne annet enn at noe umerkelig derfra må ha sevet inn i huset mitt. Røykvarsleren kan altså registrere ting som jeg ikke merker noe til. Ikke alle har evnen til å se munken i Nidarosdomen, det blir litt slik.


På bakgrunn av ovenstående er det vanskelig å tenke seg en himmel og et helvete fullt av biologisk masse gjenstand for behandling av henholdsvis gud og hinmannen.


Det som er sikkert er at sjelen verken er eller er avhengig av biologisk masse. Også i real life er biologisk masse mest til bry, med alle sine krav og behov, helt umettelig. Sjelen trenger ikke sanseinntrykk.
De salige ånders dans trenger følgelig ikke biologisk masse. Fra Christoph Willibald Gluck: Orfeus og Eurydike" fra 1762. Til slutt kan vi legge ned vår biologiske masse for godt, og ikke lenger plages av den eller gledes ved den. Sjelen/Ånden opplever ikke fysisk glede eller fysisk smerte. Men hva med de åndelige/sjelelige versjoner av glede, lyst og smerte? Det gamle skillet mellom sjel og ånd må vel nå regnes som foreldet, altså det at alle skapninger har sjel, men bare mennesket har ånd.


Uansett må vi skille mellom biomassens behov og sjelen og sjelens behov. Men skillet er ikke enkelt, for sjelen gjør seg bruk av nervetrådene som er motorveier for sjelens vektløse partikkelstrøm, som kan sammenlignes med lyset fra den fjerne stjerne som nevnt.


Det er biomassen som ødelegger kloden, pga det helvetes forbruket, ikke sjelen. Når sjelen nyter en orgasme, er nervestrømmene nærmest uten masse. Målbar biologisk masse beveges ikke da. Heller ikke når en utsikt nytes. Men når et glass drikkes, et måltid fortæres, avfallsprodukter avgis, er mye biologisk masse i spill. For ikke å snakke om når mennesket kjører bil eller fly. Noe må beveges for at vi skal overleve, men målet må være, som munker i Østen, å gjøre dette til et minimum.

Evolusjonsøkonomi

Vi kjenner evolusjonsbiologi og evolusjonspsykologi. Det er som mer enn noe annet er nødvendig i dag, er kunnskaper i evolusjonsøkonomi.
For hundre år siden hevdet John Maynard Keynes at vi kunne redusere arbeidet drastisk takket være tekniske nyvinninger. Det gikk ikke slik.
For femti år siden hevdet mine lærere i samfunnsøkonomi (sosialøkonomi som det het den gangen, men samfunnsøkonomi er et bedre ord, på samme måte som personaldirektør er bedre og mer forståelig enn nytale ordet HR-direktør) at økonomisk vekst kan hindre befolkningsvekst. Det gikk ikke slik, heller, da var vi 3 milliarder, nå er vi 7 milliarder. Det så ut som læren kunne fungere i Tyskland og i Norge på 1970-tallet, men det viste det at vi trengte en svær arbeidsinnvandring (fra Tyrkia, Pakistan og andre land).
Hvorfor gikk det slik? Svaret er evolusjonen, det er innebygd en grenseløshet i menneskets evolusjon.
Allerede for 10 tusen år siden da vi begynte med kornproduksjon og for alvor fikk overskudd på mat, spiste vi opp alt sammen med befolkningsvekst.
Vi har alltid sett, også de mennesker som  burde forstå bedre, parrer seg og får barn. De kan ikke annet, prøver vi på det, straffes vi hardt på kroppene våre, både psykisk og fysisk. Det er deprimerende og sykdomsfremkallende og gå barnløs og uten kjønnsliv, sex. Det visste vi, men må også være klar over at forbruk og økt forbruk er like nødvendig for å unngå sykdom og depresjon.