Lidelsen og smerten. Er Gud død?

"Hvorfor var Gud taus når det gjaldt de virkelig store spørsmålene, som også innbefattet lidelsens gåte? Jeg har ikke noe svar"
Fra bokanmeldelse i Dagbladet fre24nov17 s. 31.


Så langt vi kjenner universet, forløper alt uten at noen skapninger lider, med bare ett kjent unntak: Jorden. Stjerner, planeter, sorte hull, all slags materie, de blir til, beveger seg, eksploderer, går til grunne og nye stjerner, planeter, sorte hull og all slags materie skapes igjen og igjen. Dette har nå vart i et sted mellom 10 og 20 milliarder år, siden big bang. Det er dramatisk og storartet, men vi kjenner ikke til at noen kjenner lidelse oppe i alt dette. Unntatt skapningene på denne blå planeten  som en meget kort periode, inneholder skapninger som kjenner lidelse.
Våre forfedre var bakterier i rundt tre milliarder år, da manetene utviklet seg for noen hundre millioner år siden. De kjente kanskje ikke lidelse og smerte, men det gjorde helt sikkert skapningene mens dinosaurene levde, både de som spiste og de som ble spist. Så lidelsen og smerten har nok vart i et par hundre millioner år på denne planeten. Hvorfor har Gud latt en slik utvikling skje? Kunne han ikke tatt vekk denne klinkekulen i tide? Slik at ikke bakteriene fikk utvikle seg til homo sapiens som kan forandre planeten til det ugjenkjennelige og faktisk gjør det.
Aldri har så mange skapninger lidd på denne planeten, som i disse årene vi nå må gjennomleve, i homo sapiens' tidsalder. Aldri har så mange skapninger og livsvesener, levevesener blitt drept og utryddet. Som nå, mot slutten av tidsalderen til homo sapiens. Fortsatt er homo sapiens i live, en liten stund til i universets historie. Er Gud i live fortsatt?
"Så høit op er Gud steget, at vi kan ikke længer tænke os ham.
--
Ja, langt, langt bort er Han vandret" Sigbjørn Obstfelder: En prests dagbok, s. 25-26.