Whip Rafale i 1970

Bella kommer kjørende inn og har bråstoppet jeep'en. Nå skyter hun med automatvåpen mot Alligatorkommandoen og vil drepe en etter en hvis de ikke kaster fra seg våpnene. Så greier Whip Rafale å hoppe opp i jeepen og ta et grep om strupen på Bella slik at hun mister balansen og må slippe våpenet og innstille den livsfarlige og dødelige skytingen. Bella blir fra seg av opphisselse over inntrengeren og ber henne komme seg vekk hvis hun har livet kjært. Jentene har aldri truffet hverandre før. De håndhilser ikke, men blir bare stående å se olmt på hverandre og måler hverandre. Så presser Bella hånden sin opp i ansiktet til Whip for å skyve henne unna. Whip svarer med å presse sin egen hånd opp i ansiktet til Bella. Bella blir nå tydelig irritert og slår hånda til Whip vekk og skyver henne unna med begge hender, såpass kraftig at begge jentene nesten mister balansen. Hvis noen av kvinnene nå fortsetter bruk av hender kan vi fort komme til point of no return. Skal et slagsmål mellom disse to unge, veltrente kvinnene kunne unngås, må en av dem trekke seg tilbake. Den som har lettest for å gjøre det er Whip, som kan hoppe ned av jeep'en og sikre seg Bella's våpen. Det er her Whip Rafale burde tatt litt time-out, tatt et raskt skritt tilbake og sikret det maskingeværet som Bella har sluppet ned ved siden av jeepen. Så får heller Bella treffe valget om hun vil gi seg inn i håndgemeng om våpenet, og dermed ta risikoen med å være den som angriper. Whip burde nå ha skjønt at hun har provosert et villdyr, og at oppdraget hennes er utført så snart Bella er skilt fra sitt maskingevær. I stedet blir Whip stående der rett overfor Bella, irritert over å bli forsøkt skjøvet vekk. Kommando-agenten bestemmer seg for å gå til pågripelse av det kvinnelige gjeng-medlemmet. Hun kjenner at hun har lyst på en skikkelig slåsskamp. Dette er to kvinner som elsker å slåss og ikke viker tilbake når en sjanse byr seg. Nå kribler det i tissene. Selv om følelsen er annerledes nå enn når disse kvinnene kopulerer en intim partner, slik disse to svært ofte gjør, er det likefullt en eksistensiell emosjon, og det er bemerkelsesverdig hvordan hele kroppen (intet organ unntatt!) sitrer over utsiktene til en skikkelig slåsskamp. Jo, disse kvinnene formelig brenner etter endelig å få slåss skikkelig. Få avreagert skikkelig, få utløp for alle spenningene i hele kroppen (sitringen i absolutt alle kroppsdeler uten unntak, ikke minst i de veldig myke og følsomme tissene deres. Men noen kan spenne musklene så kraftig at de har en jerntiss, slik som Cindy Dandois: Miesha Tate holdt på å pådra seg brudd i foten sin da hun traff jerntissen til Dandois med et meget kraftig spark under trening. (Disse to er så nære venner at de aldri vil møte hverandre i kamp, noe som viser at det krever en viss porsjon sinne for å kunne slåss. Dette i klar motsetning til andre idretter hvor man kan være venner og konkurrenter samtidig, ski, skøyter og endog fotball, ikke når du skal slåss mot en annen kvinne, da er sinne og raseri nødvendig for yte det beste. Dog er det psykiske en enorm forskjell, kanskje den største forskjellen mellom å slåss som sport med regler og dommere, i forhold til å slåss som dødsfiender uten verken regler eller dommere, og med døden som en svært aktuell mulighet, du gleder deg, er spent til det ytterste, men psykisk er du totalt preget, hver fiber i kroppen. For hvis ikke dommeren griper inn ved tøylesløs ground and pound og choking-out, ville omtrent alle knock-out'er i sport i slike situasjoner endt med døden. Man fortsetter å slå, eller holder kvelertaket, til motparten er død. Det gjør noe med deg psykisk når du kan møte døden, da vil følelsene også kunne trekke inn den lille død slik at man blir våt i trusa. Ja, nettopp, for angrep mot hår og tiss er forbudt i sport, er dette angrep man uten videre griper til i kamper der ute. Så den emosjonelle/psykiske tilstand i en virkelig situasjon er umulig å gjenskape i ringen, uansett hvor mye partene prøver å oppmagasinere sinne og aggresjon mot motstanderen under innveiing og presentasjon. Et stykke på vei kan de lykkes, det kan hjelpe å gå rasende og illsint inn i ringen, hvis man unngår total overtenning). Nå har Whip og Bella sjansen til en virkelig situasjon som ingen kan forutsi utfallet av. Jentene sitrer og gruer og gleder seg, trusene er våte og der skal det komme mer. Let the show begin!! Whip går fram mot Bella og tar et grep om nakken hennes for å legge henne ned og sikre henne. Bella skyver henne igjen irritert fra seg med armene, kraftigere og mer irritert denne gangen. Loddet er kastet, tenker Whip, og går løs på Bella med slag og spark for å tvinge henne ut av balanse. Bella som er en erfaren og veltrent bokser smiler hånlig av disse rabiate slagene og sparkene som hun lett parerer. Whip gir seg ikke, men går på igjen med slag og spark og prøver igjen å få grep om Bella's nakke. Når blir Bella mer irritert og tildeler Whip et kraftig knyttneveslag i ansiktet og nesten smadrer nesen. Dette gjør fryktelig vondt og Whip fyker nå sanseløst på den andre. Bella parerer igjen og drar til Whip med et enda kraftigere slag i ansiktet, som nå lager et kutt over øyet. Nå er Whip fra seg av smerte og av raseri og går nå helt fullstendig amok. Rafale blir helt vill av sinne over Bella's slag slag mot ansiktet og vil la angriperen få føle det samme. Dermed gyver Rafale lynraskt løs på Bella med en vanvittig hevnlyst og blodtørstighet. Begge skummer over av raseri og kjemper bestialsk med armer og hender, og slår, fekter og griper etter den andre noe helt ute av selv og med en helt utrolig hastighet for å få grep og å tvinge den andre ut av balanse. De tørner så lynraskt sammen, nærmest som et fyrverkeri, at det er vanskelig å skjelne de to kombattantene og bevegelsene deres fra hverandre. Armer og hender eksploderer som gnistrende lynnedslag i angrep og motangrep med lysets hastighet. Her ser vi at kvinnekamp er å angripe en annen kvinnes hår og ansikt. Disse to kvinnene har mye kamperfaring, og Bella er, hørte vi (men ikke Whip) her innledningsvis, like farlig som 20 menn. Men disse kvinnenes kamperfaring har nok mest vært ved bruk av våpen, som svepe og maskingevær, og Bella's erfaring med boksing omfatter ikke slagsmål på bakken. Så jevne, vakre og pene som disse to er i ansiktene sine, kan det virke som de ikke har så stor erfaring med slagsmål på bare nevene med jevnbyrdig motstander. Ansiktene ligger nå an til å være alvorlig maltraktert når dette er over. Noe tegneren Vance ikke kan vise oss, siden bildene hans ble publisert i blader, som norske Tempo i 1970, som i stor grad ble lest av ungdom og endog barn, derfor må Whip og Bella være like pene i ansiktet etterpå, selv om virkeligheten i 1969 var en ganske annen, den gangen disse to braket sammen i denne nådeløse voldsorgien på tørre never et sted nede i Latin-Amerika i et forbryterhovedkvarter. Vi så noe lignende i den såkalte catfighten i TV-serien Dynastiet der Blake Carrington's to nydelige kvinner tørnet sammen i et voldsomt håndgemeng med alle midler, og etterpå var de like vakre i ansiktene sine som før de føk på hverandre. Foreløpig er Bella den som har fått inn fulltreffere og den erfarne bokseren Bella ville ha ledet på poeng i boksesporten. Der går Whip seg på en smell igjen idet Bella har kommet seg fri og plantet knyttneven knallhardt mot nesen til Whip, som blir rasende av smerte. Whip kaster seg mot Bella og får endelig satt grep i det blonde håret. Whip lugger kraftig og presser Bella's hode bakover og dundrer inn tre-fire raske og svært tunge knyttneveslag mot Bella's ansikt. Nå scorer Whip boksepoeng hun også, og Bella er tydelig rystet. Gangsterkvinnen er fra seg av smerte og raseri, og kjemper for å gjenvinne initiativet i kampen. Hun farer sanseløst mot Whip og river i håret hennes og sikrer seg et grep. Nå er de hode mot hode, begge med hodene låst i solide luggegrep. Begge vrir seg av smerte av den kraftige luggingen og kjemper for å rive seg løs. Men det er vanskelig med kroppene så tett filtret inn i hverandre og med hodene lås i luggegrep. I en så heftig og nådeløs batalje som vi nå er vitne til her, mister både den tidligere sirkusartisten og den kvinnelige gangsteren nå raskt balansen og bringes til fall, og går over ende, dratter i tett og forbitret omfavnelse med hodet først ned på gulvet foran setene i jeepen, med luggegrepene intakt:

Med kraftige syklende ben-bevegelser og et faste lugge-grep i hverandres, holder de to jentene hodene fast nede i gulvet. Hoftene støttes av sete/dashbord/ratt, likevel er dette en krevende og slitsom måte å slåss på. Det er vanskelig å holde balansen når du må holde deg fast mens du klorer, biter, slår og lugger, alt mens bena kjemper en intens kamp oppe i lufta. Samtidig må du beskytte deg, særlig strupe og øyne, mot ødeleggende angrep fra motstanderen, og så godt det lar seg gjøre unngå et smadret ansikt. Dette er som å falle ned i en kjøttkvern. For også her risikerer de å bli kraftig maltraktert i ansikt og hode. For det blir et rødglødende håndgemeng om best posisjon for å skade og kverke motstanderen. Dermed må alle midler tas i bruk på aller grusomste vis, men det er vanskelig i en opp ned posisjon som denne her: Hvis du støtter deg med hendene i jeep-gulvet, kan du bruke hodet til å angripe med farlige hodestøt, skalling og biting og alvorlig skade motstanderen. Men da stiller du deg åpen for angrep hvis motstanderen planter sitt hode i gulvet og slåss med armer og hender for å oppnå strupetak, ødelegge øynene dine eller skade ansiktet ditt/hodet ditt med kloring og slag. Så begge skjønner at de må plante hodet i gulvet og slåss med armene, samtidig som de beskytter eget ansikt/hode mot ødeleggende treff, og ikke minst mot strupetak. Så nå i denne kjøttkvern-posisjonen utveksles slag og kloring og de maltrakterer hverandre som om de skulle være i nettopp en kjøttkvern. Men samtidig må de beskytte særlig øyne og strupe, samt holde balansen så de ikke får motstanderen over seg. Denne måten å slåss på er utrolig slitsom og det kan ikke vare lenge før en av partene mister balansen. Det gjelder derfor å komme seg opp på beina fortest mulig. Hvem av dem greier det først?